I magen er det en liten...

.... GUTT <3

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her. Var så heldig å få virus på pc'en min, noe som førte til at den var helt ubrukelig lenge, men nå er det endelig ordnet opp i.

I dag er jeg i uke 22+2. Det er masse liv i magen min og det er en helt fantastisk følelse! Vi var på ultralyd i uke 18 og da var det ingen tvil, det er en aktiv liten gutt inni der. Alt så helt fint ut med den lille, ingen tegn til noen misdannelser eller andre problemer heldigvis. Det var en stor lettelse. Det var nok ikke før etter denne ultralyden jeg klarte å slappe litt av og tenke framover, at det gikk opp for meg at det faktisk er en stor mulighet for at jeg blir mamma i august!

I uke 20 fikk også pappa'n kjenne sparkene til den lille gutten vår. Jeg kjente liv allerede i uke 16 og helt siden da har han gått og ventet spent på hans tur. Jeg sa til ham at det nok ville bli mange uker til man kunne kjenne noe på utsiden og kanskje enda noen uker før han ville kjenne noe. Babyen sparker jo ikke akkurat på kommando og jeg har hørt mange som sier at det pleier å bli helt stille med en gang noen andre legger hånden på magen for å kjenne! Men så begynte jeg å kjenne de små sparkene utenpå magen og en kveld han var skikkelig aktiv inni der tok jeg hånda til mannen min og la den akkurat der jeg kjente sparkene. Og gutten vår hadde tydeligvis veldig lyst til å hilse på pappa'n sin, for bare sekunder etterpå kom det 3 tydelige spark rett i håndflaten hans! Det var en stor opplevelse for ham og jeg må innrømme at jeg fikk tårer i øynene selv (ja hormonene flyr vilt for tiden, skal ikke så mye til!).

Formen er ganske bra for tiden hvis du ser vekk fra bekkenløsningen. Jeg går til manuellterapeut en gang i uken og på bassengtrening i regi av LKB (Landsforeningen for kvinner med bekkenløsning) en kveld i uken. Jeg har meldt meg inn i LKB og fått mye nyttig informasjon der, så jeg føler jeg klarer å holde de verste smertene i sjakk. Fastlegen min mener bekkenløsning er psykisk betinget, i følge henne er det visst bare å tenke på noe annet så vil alt bli bra! Heldigvis har jeg ei jordmor som er veldig forståelsesfull og støttende, så jeg tar alle svangerskapskontrollene hos henne. Jeg orker bare ikke å treffe legen min mer enn jeg må. Jeg prøver å bytte fastlege, men det er dessverre ingen andre aom har ledig akkurat nå... Så jeg krysser fingrene for at jeg holder meg frisk gjennom svangerskapet og finner en ny lege snart.

Endelig uke 12!

Endelig har jeg nådd uke 12! I dag er jeg 12+4. Vi var på ultralyd for et par dager siden og da fikk vi se en sprellende, velskapt baby. Det var en helt fantastisk følelse å få se den lille nå, så ut som en perfekt liten baby i miniatyrstørrelse. Jeg hadde ikke trodd at den ville se slik ut allerede, den var tross alt bare 5,85 cm! Jeg hadde bare lyst til å ligge der resten av dagen og beundre babyen vår <3

Gynekologen sa heldigvis at alt så bra ut. Babyen beveget seg så mye at han nesten ikke klarte å få et skikkelig bilde da han skulle måle nakkefolden! Men det gikk til slutt og nakkefolden var helt fin, det betyr at det er liten sjanse for at babyen har kromosomfeil. Hjerterytmen var 153 slag i minuttet, så det er også akkurat som det skal. Det er for tidlig å finne ut hvilket kjønn det er, så vi må vente i spenning en stund til.

Formen er fortsatt ganske dårlig, er en del kvalm på kveldene og bekkenet verker en del. Jeg var hos en manuellterapeut i går og behandlingen var grusom! Jeg klarte nesten ikke å gå i går kveld og det verker fortsatt mye i dag. Håper virkelig at behandlingen virker, for jeg kjenner at jeg er ganske sliten allerede! Jeg sa til mamma i går at hadde det ikke vært en så bra premie til slutt så ville jeg aldri blitt gravid igjen :p

Når jeg føler meg helt elendig så tar jeg fram ultralydbildene og da glemmer jeg alt. Synes det er utrolig å tenke på at noe så fantastisk vokser inni meg:

Bekkenløsning

I dag er jeg i uke 8+5. Den verste kvalmen har avtatt og blødningene har heldigvis stanset. Det eneste som plager meg nå er bekkenløsning. Den meldte seg allerede i uke 5 og det er jo utrolig tidlig. Det er ikke normalt å få det så tidlig, men på grunn av alle hormonene man må ta ved IVF-behandling er det dessverre ganske mange som får det veldig tidlig hvis de blir gravide etter behandlingen. Man er kanskje ekstra utsatt hvis man blir gravid etter fryseforsøk i medisinert syklus (som meg), for da er man nødt til å gå på medisinene helt fram til uke 10. Nå har jeg litt over en uke igjen på medisinene og jeg håper virkelig at det blir litt bedre etter jeg slutter! Jeg hadde en samtale med jordmor for en uke siden og hun hadde et lite håp om at det skulle bli bedre når jeg slutter, så jeg krysser fingrene. Nå er jeg så vond i bekkenet at jeg sliter med å sove, klarer ikke å sitte eller stå lenge om gangen eller å gå mye. Veldig slitsomt! Men som jeg har sagt før: jeg piner meg igjennom hva som helst bare det ender bra til slutt!

Jeg klarer enda ikke helt å forstå at jeg faktisk er gravid. Kanskje det blir mer virkelig på neste ultralyd i uke 12? Da vil fosteret ligne mer på en baby. Jeg gleder meg så utrolig mye til å få se spira vår igjen! Føler dagene snegler seg avgårde nå.

22. januar er den magiske datoen, da er det tid for ultralyd, men ikke minst: da har jeg nådd første milepæl - 12 uker!

Skummel blødning

Etter testen ble positiv var vi helt i hundre både mannen min og meg. Vi valgte å fortelle om de gode nyhetene til foreldrene og søsknene våre bare et par dager senere. De har fulgt oss hele veien og de hadde lagt merke til hvor dårlig jeg hadde vært så det hadde vært umulig å skjule det uansett. Alle jublet og gledet seg masse til familieforøkelsen. Men jeg synes det var litt uvirkelig og vanskelig å forstå at det faktisk var sant!

Litt over en uke etterpå kom det en liten dråpe blod på applikatoren jeg bruker for å sette Lutinus-tablettene. Jeg ble veldig nervøs, men jeg prøvde å si til meg selv at det sikkert bare var en bivirkning av medisinene. Men dagen etter merket jeg at det sa plask i underbuksa mi. Jeg løp ut på do og da bare rant det friskt blod ut av meg. Jeg ble livredd og tårene rant. Jeg gikk ut til mannen min og søstera mi og fortalte det og de fant ut det var best å kontakte legevakten med en gang. Det var selvfølgelig en lørdag så det var umulig å få tak i en gynekolog.

På legevakten ble jeg møtt av en lege som tydeligvis var litt uerfaren på dette området. Det første han gjorde da vi kom inn var å begynne å fortelle om årsakene til spontanabort! Og jeg var jo bare i uke 5+4 så de kunne ikke hjelpe meg uansett. Jeg var helt på gråten og synes det var grusomt å høre han snakke som om alt håp var ute allerede. De hadde ikke ultralydapparat der, men legen gikk med på å ta en gynekologisk undersøkelse for å se hvor blødningen kom fra. Han kunne se at blødningen kom fra livmora, men han synes det ikke var så mye blod som det ofte var ved en spontantabort og livmormunnen var lukket. Den pleier å åpne seg ved en spontanabort, så han kunne ikke bekrefte at det var det som var på gang, men han kunne heller ikke avkrefte det. Jeg ble sendt hjem nesten like uvitende som jeg kom.

Etter 2 grusomme dager i uvisshet fikk jeg komme inn på gynekologisk avdeling på sykehuset for å ta en innvendig ultralyd. Jeg var så redd for å få beskjed om at det ikke var noe liv lengre! Men så fikk jeg se et bittelite bankende hjerte på skjermen. Jeg har nok aldri vært så lettet og glad noen gang før!

En uke senere var jeg hos min faste gynekolog for å ta den avtalte ultralyden som alle pleier å få i uke 7 hvis de har blitt gravide ved IVF. Da hadde jeg hatt småblødninger/brun utflod hver eneste dag siden den store blødningen, så jeg var egentlig litt skeptisk til om alt kunne være i orden. Men nok en gang fikk jeg se et bankende hjerte og spira hadde vokst en del siden sist. Det ser ikke ut som en baby enda, men her er bildet av det lille mirakelet vårt:

7 uker

2 lange uker og et fantastisk resultat!

Før insetting var det så mye motgang så da var jeg egentlig ganske negativ til hele fryseforsøket. Jeg må innrømme at jeg egentlig ikke hadde noe tro på at det kunne gå bra. Men etter innsettingen ble jeg mer og mer positiv av en eller annen grunn. Som jeg skrev tidligere fikk jeg akupunkturbehandling før innsettingen og samme dagen jeg satte inn. Jeg vet ikke om det hadde noen virkning på selve behandlingen, men i det minste følte jeg meg mer rolig og avslappet igjennom hele rugeperioden. Og jeg ble mer og mer kvalm jo nærmere jeg kom testdatoen. 2 dager før var jeg så dårlig at jeg kastet opp mange ganger. Kunne det være fordi jeg var gravid? Jeg fikk iallefall veldig sterk tro på det da!

Da testdagen endelig kom våknet jeg tidlig. Hjertet hamret mens jeg ventet på at testet skulle gi meg resultatet. Jeg var så nervøs, samtidig som jeg var så sikker på at jeg var gravid at jeg nesten bare ventet på at 2 streker skulle dukke opp. Jeg var helt skjelven da jeg endelig fikk se det jeg hadde ventet på:


Den øverste testen er tatt på rugedag 12, den nederste er tatt 2 dager etterpå

Jeg var gravid!! For å være helt sikker på at det var en fin stigning av hCG tok jeg en test til 2 dager senere og som du kan se var den mye sterkere. Det var ingen tvil, det var en liten spire som hadde festet seg hos meg <3

Endelig en oppdatering!

Det har vært noen lange og tøffe uker siden sist jeg blogget. For å oppsumere alt som har skjedd skal jeg dele det opp i flere innlegg så det blir litt oversiktlig. Vi har nå vært gjennom et fryseforsøk så jeg skal fortelle litt om det først.

Som jeg har skrevet tidligere har jeg hatt veldig lange sykluser, men denne gangen ble den kjempekort, bare 26 dager! Så kort syklus har jeg aldri hatt, så det var nok på grunn av alle medisinene etter det første forsøket. Men jeg var jo veldig glad for da kunne vi jo starte behandlingen mye tidligere enn jeg hadde trodd.

På syklusdag 2 begynte jeg med Progynova, det er østrogenpiller. Veldig glad for å kunne ta noen søte små lyseblå piller i stedet for sprøyter! Jeg startet med 1 tablett 3 ganger daglig. Det gikk fint, merket ikke så mye til dem utenom litt hodepine og kvalme. På dag 12 var jeg hos en gynekolog for å måle livmorslimhinnen med en innvendig ultralyd. Det var ikke særlig oppløftende, slimhinnen var altfor tynn. Jeg fikk beskjed om å øke dosen med en tablett og komme tilbake til en ny ultralyd 4 dager senere. Da hadde slimhinnen blitt bittelitt tykkere, men fortsatt ikke tykk nok. (Den må være minst 7 mm, min var fortsatt ikke større enn 6 mm) Jeg måtte øke dosen Progynova enda en gang, til 5 tabletter daglig. Med så stor dose ble jeg ganske uvel, var mye kvalm og hadde vondt i hodet. Jeg måtte til en ny ultralyd 3 dager senere, men da måtte jeg til en annen gynekolog. Da sa han at slimhinnen hadde blitt tynnere, den var bare 5 mm! Jeg ble helt satt ut, da hadde jeg jo gått på høy dose med medisiner i mange dager, så jeg trodde det rett og slett ikke var mulig at den skulle krympe! Jeg ringte opp til klinikken i Haugesund etterpå for å høre hva som skulle skje videre. De kunne heller ikke forstå at slimhinnen hadde blitt tynnere, men de mente det kunne bare være fordi det var 2 forskjellige gynekologer som hadde tatt ultralydene. De ville iallefall ikke gi meg opp enda, så jeg måtte fortsette med medisinene noen dager til og ta enda en ultralyd. Da jeg kom til ultralyd igjen da fikk jeg beskjed om at slimhinnen hadde blitt litt tykkere, men fortsatt under 7 mm. Gynekologen mente at det så dårlig ut og at det var fare for at forsøket ble avbrutt. Jeg var livredd da de ringte fra Haugesund, men til min store overraskelse fikk jeg beskjed om at de ville sette inn et egg allikevel!

Jeg måtte starte med Lutinus (de samme stikkpillene jeg brukte sist) dagen etter og så skulle jeg få telefon fra Haugesund 3 dager senere for å få vite om egget hadde overlevd opptiningen. Det var noen nervepirrende dager, og jeg var i veldig dårlig form. Dagen etter jeg startet med Lutinus kastet jeg opp og var veldig uvel hele dagen. Men endelig kom telefonen og egget hadde overlevd! Vi reiste opp til Haugesund dagen etter for å sette inn egget. Innsettingen var helt smertefri og vi fikk med oss et bilde av egget. Så var det bare å stålsette seg for 2 uker med venting på at dette lille frøet forhåpentligvis skulle klore seg fast:

Akupunktur

Folk som kjenner meg og vet om sprøyteskrekken min kommer til å tro at det har rablet for meg nå. Men jeg har faktisk bestilt time hos en akupunktør! Angret nesten litt med det samme jeg hadde bestilt timen, jeg har vært borti akupunktur tidligere og det synes jeg var grusomt vondt! Men det var hos en naprapat i forbindelse med smerter i musklene, da ble nålen satt direkte i muskelen og det var meningen at det skulle gjøre vondt ellers var den ikke satt riktig! Jeg vet at tradisjonell akupunktur ikke fungerer på samme måte, men det satte en støkk i meg så jeg er ganske nervøs nå!

Jeg skal ha den første timen denne uka. Jeg kjenner ikke til akupunktøren, men jeg snakket med henne på telefonen og hun virket veldig hyggelig og hun virker dyktig etter det inntrykket jeg fikk av nettsiden hennes. Hun fortalte at hun hadde stor tro på akupunktur i forbindelse med prøverørsbehandling fordi det hjelper kroppen å få tilbake balansen. At kroppen er ute av balanse etter alle medisinene du er nødt til å proppe i deg kan jeg skrive under på! Så jeg tenker at det er verdt et forsøk, det kan iallefall ikke skade. Jeg har lest om flere som har fått hjelp av akupunktur under ivf-behandling, så det kan jo være at vi er like heldige? <3

Mens vi venter...

Er det en ting du må være forberedt på når du skal igjennom prøverørsbehandling så er det venting. Mye venting. Å vente på å få time hos gynekolog og fertilitetssenter er egentlig greit nok. Det er forståelig at du må vente og du kan være heldig (som oss) å få time tidligere enn planlagt, eller du kan gå privat (hvis man har råd) og få time raskt.

Det verste er å vente på at kroppen skal gjøre jobben sin. Da er det plutselig ingen mulighet til å snike i køen, ingen du kan betale for å få gang på ting. Spesielt frustrerende er det når kroppen ikke fungerer som du vil. Som forrige syklus, hvor kroppen min bestemte seg for å få mensen 2 uker senere enn jeg trodde, som igjen førte til at forsøksoppstart ble utsatt 2 uker.

Etter et forsøk som har endt negativt er kroppen full av hormoner, og for å få kroppen tilbake til det normale bør du hoppe over minst en syklus før du starter på nytt. Mange opplever at syklusen etter et forsøk er litt på bærtur, ofte blir den litt lengre enn normalt. Mine sykluser ligger på rundt 40-50 dager, så jeg håper virkelig ikke den blir så mye lengre enn det!

Jeg prøver å fylle ventetiden med positive ting, selv om det ikke alltid er like lett. Det er så lett å falle ned i et mørkt hull fyllt av frykt for at ting skal gå galt, sorg over å ikke fungere som alle andre og lengsel etter det vi ønsker så sterkt. Men vi er heldige som har gode venner rundt oss som drar oss opp og heier oss videre. Etter jeg testet negativt forrige gang fikk jeg en nydelig orkide av min beste venninne. Den står i stua mi nå og lyser opp og minner meg om at jeg ikke er alene selv om det av og til føles slik.

Jeg har meldt meg inn i foreningen Ønskebarn, en forening som jobber for de ufrivillig barnløses sak. De arrangerte nettopp et treff hvor man kunne møte andre i samme sitausjon. Egentlig er jeg veldig sjenert overfor nye folk, men jeg tok mot til meg og møtte opp likevel. Og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde! Der traff jeg 2 flotte damer med sterke historier å fortelle. De har vært heldige begge 2 og lykkes til slutt og det ga meg litt mer håp. Jeg skal fortsette å bli med på disse treffene, jeg tror det er veldig godt å komme seg ut av huset, treffe likesinnede og å dele erfaringer. Jeg føler at det å måtte ty til prøverørsbehandling fortsatt er litt skambelagt i samfunnet vår, da er det godt å møte noen som jeg kan være helt åpen og ærlig med.

Fryseforsøk

Som jeg skrev i forrige innlegg har vi 2 egg på frys. De er fryst i hver sin ampull slik at de kan tines hver for seg.

Når jeg får mensen neste gang skal jeg begynne medisiner på blødningsdag 2. Først skal jeg ta noen tabletter som heter Progynova 3 ganger daglig. Dette er østrogentabletter som hjelper til med å bygge opp livmorslimhinnen og forhindre at det utvikles eggposer i eggstokkene. Deretter skal jeg på en ultralydkontroll rundt syklusdag 10-12. Da skal livmorslimhinnen måles, den må ikke være for tynn, ellers kan ikke egget feste seg. Det skal også sjekkes om jeg har utviklet eggposer, siden jeg har PCOS er det nok litt fare for det, og da tror jeg forsøket må avbrytes.

Når slimhinnen er tykk nok skal jeg starte med Lutinus igjen. Disse brukte jeg også etter egguttaket i forrige forsøk, det er stikkpiller som settes i skjeden 3 ganger daglig. Disse stimulerer også slimhinnen slik at egget skal få optimale forhold til å forhåpentligvis feste seg og bli der i 9 måneder.

Det er bare 50-60 % sjanse for at fryste egg overlever opptiningen, så når vi bare har 2 egg er jeg naturlig nok litt bekymret for at ikke noen av dem skal overleve. Men vi får krysse fingrene og håpe på det beste. Dersom de ikke overlever må forsøket avbrytes og jeg må igjennom stimulering med sprøyter og egguttak på nytt i en senere syklus.

Dersom egget overlever og ser fint blir det satt inn og så er det "bare" å vente i 2 uker på å ta ny graviditetstest. Denne gangen skal jeg iallefall ikke teste for tidlig, det har jeg lovet meg selv! Jeg må fortsette med både Progynova og Lutinus helt fram til testdatoen og dersom jeg skulle være så heldig å bli gravid må jeg fortsette med medisinene til og med svangerskapsuke ni. Jeg synes Lutinus er noe griseri så det er litt kjipt å måtte bruke dem så lenge. Kroppen tar til seg det den trenger og resten av stikkpillene smelter og renner ut igjen nemlig, så jeg må bruke truseinnlegg hele tiden. Det føles nesten som jeg går rundt å tisser på meg hele dagen, veldig ubehagelig følelse! Men hva gjør man ikke for å få oppfylt drømmen sin? Det er en liten pris å betale hvis det hjelper egget å klore seg fast :)

Første forsøk er over...

... og det endte dessverre negativt. Det har vært veldig tungt å takle så jeg har ikke orket å blogge før nå.

Jeg skulle egentlig ta en graviditetstest på rugedag 13, men jeg klarte ikke å vente så lenge så jeg tok en test 2 dager før. Da jeg våknet den dagen hadde jeg egentlig litt menssmerter. Men jeg hadde samtidig så mange bivirkninger av alle hormonene jeg hadde tatt så jeg følte meg egentlig gravid (jeg vet jo ikke helt hvordan det føles siden jeg aldri har vært det før men..). Så det var nok det som gjorde at jeg hadde sett for meg at testen kom til å være positiv, selv om jeg på forhånd egentlig hadde bestemt meg for å ikke ha for store forhåpninger.

Jeg satt og nistirret på testen i 5 minutter i håp om at det skulle dukke opp en svak strek etterhvert. Men streken kom aldri, den var like blendahvit som alle de andre testene jeg har tatt tidligere. Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake og tårene trillet nesten hele dagen. Jeg fortalte det til mannen min og moren min og begge to sa at det var jo 2 dager for tidlig og det kunne jo forandre seg, men jeg var helt sikker på at håpet var ute for denne gang. Jeg var helt utrøstelig og mannen min var nok ganske fortvilet. Vi satt og så på tv sammen på kvelden, men jeg klarte ikke å følge helt med og tårene rant konstant. Jeg var helt utmattet da vi la oss og sovnet med en gang.

Da den egentlige testedagen kom to dager senere var jeg 99% sikker på at testen kom til å være negativ. Alle bivirkningene av medisinene som kunne ha vært graviditetssymptomer hadde minket og menssmertene hadde økt, selv om jeg ikke hadde fått blødning enda. Jeg våknet veldig tidlig, så da jeg hadde tatt testen og den viste negativt som ventet, gikk jeg bare å la meg igjen. På en måte hadde jeg allerede godtatt det da og orket ikke å tenke så mye på det.

Noen timer senere ringte en sykepleier fra Haugesund for å høre hvordan det hadde gått med testen. Hun var veldig hyggelig og medfølende, men startet raskt å fokusere på neste forsøk og det var jeg glad for. Vi har jo heldigvis 2 egg på frys og hvis alt går som det skal så skal jeg få satt inn ett av dem allerede i neste syklus. Jeg har veldig lange og uregelmessige sykluser så det kan ta en god stund før vi kommer i gang, men det er veldig godt å ha noe å se fram til. Jeg skal forklare litt mer om gangen i et fryseforsøk i et annet innlegg.

Rugedag 10

I dag er det 10 dager siden mitt lille egg ble satt inn og jeg ruger for harde livet. De første 4 dagene etter vi kom hjem fra Haugesund var jeg veldig dårlig. Siden jeg ble overstimulert og hadde en del væske i buken så var jeg veldig oppblåst og vond i magen. Jeg fikk ikke på meg noen bukser så jeg gikk faktisk rundt i pyjamasbukse mesteparten av tiden! Jeg slet veldig med å gå, bare den lille turen fra stua til badet var en påkjenning, jeg følte meg kjempeteit der jeg sneglet meg avgårde! Jeg slet også med å sove om natta for når jeg la meg ned presset væsken i magen på lungene og jeg følte jeg ikke fikk puste skikkelig -veldig ekkelt! Det gikk bedre når jeg hadde en ekstra pute under hodet, det var ikke så veldig behagelig, men jeg fikk iallefall sove litt da.

Etterhvert begynte det å gå gradvis bedre. Nå er jeg fortsatt litt støl og vond i magen, men jeg får sove som normalt og får i det minste på meg joggebuksene mine. Og i dag har jeg vært ute og gått tur for første gang siden innsettet, det var herlig.

Selv om jeg har vært veldig dårlig så har det gått greit å takle smertene, for tanken på at det kan komme noe veldig godt ut av alt dette har styrket meg. De første dagene tenkte jeg ikke så mye på graviditetstesten som jeg måtte vente på i 2 uker. Da jeg var så dårlig handlet alle tankene mine egentlig bare om hvordan jeg skulle komme meg gjennom dagen. Men nå som jeg har blitt bedre og dagen for å teste nærmer seg er det virkelig det eneste jeg tenker på døgnet rundt! Neste uke er det heldigvis endelig tid for å teste.

Jeg hadde lovet meg selv før forsøket at jeg ikke skulle gå rundt å kjenne etter symptomer på om jeg kunne være gravid eller ikke. Det har jeg vel bare klart til en viss grad må jeg innrømme... Jeg går på noen progesteronpiller som heter Lutinus (de skal hjelpe til å bygge opp slimhinna i livmora for å gjøre den mer mottakelig for egget når det forhåpentlig skal feste seg). Disse har en del bivirkninger som dessverre også ligner på de symptomene du kan få dersom du blir gravid, som for eksempel ømme bryst, hodepine, oppblåst mage og kvalme. Alle disse bivirkningene har jeg kjent de siste dagene, men selv om jeg vet at det kan være at det bare skyldes medisinen så klarer jeg ikke å la være å tenke at det også kan være fordi jeg er gravid! Jeg er helt håpløs...

Tiden snegler seg avgårde, dagene føles evig lange. Det verste er nok den følelsesmessige påkjenningen det er å ikke vite om alt vi har vært i gjennom leder til noe som helst. Tenk om det hele er over om noen dager? Vil vi noen gang lykkes? Jeg vakler mellom håp og tvil annethvert minutt. Moren min advarer meg hele tiden mot å håpe for mye, mens andre råder meg til å bare tenke positivt. Jeg vet ikke helt hva som er det lureste?

Den ene natta drømte jeg at jeg var gravid og hadde termin i juni neste år. Da jeg våknet hadde jeg en så god følelse og ble så optimistisk. Så gikk det et par timer og jeg ble plutselig livredd og begynte å gråte fordi jeg hadde tillatt meg å håpe så mye! Hvordan kunne jeg gjøre det mot meg selv? For tenk så knust jeg kom til å bli hvis testen var negativ og jeg hadde gått rundt og trodd at den kom til å være positiv! Mannen min sliter nok med å holde følge med meg i denne følelsesmessige berg-og dalbanen min stakkar. Han er positivt innstilt inntil det motsatte er bevist. Åhh som jeg skulle ønske det var like enkelt for meg!

Alle disse tankene har jeg nok til felles med mange som går i gjennom prøverørsbehandling. Jeg har funnet mye trøst i et forum på nett. Damene som holder til der er så modige, sterke og støttende, mange av dem har hjerteskjærende historier å fortelle, likevel er de med på å heie andre fram til sitt mål. Jeg er kjempeglad for å ha funnet dette forumet! For selv om vi har vært åpne overfor familien og de nærmeste vennene våre og har fått mye støtte fra dem, er det likevel mye som de aldri kan forstå før de har vært i samme situasjon selv.

Uansett hva som skjer skal det bli godt å få et svar. Men jeg må innrømme det: jeg er livredd for den testen nå!

Innsetting av egg

Etter egguttaket på mandag var jeg veldig dårlig. Jeg orket ikke annet enn å ligge i senga på hotellrommet hele dagen. Dagen etter gjorde det ikke like vondt i eggstokkene lenger, men til gjengjeld hadde jeg veldig vondt lenger oppe i magen. Jeg var veldig oppblåst og hadde litt problemer med å puste. Smertene ble litt enklere å takle etter at jeg fikk telefon fra sykehuset, 11 av de 14 eggene hadde nemlig blitt befruktet!

Da vi skulle sette inn egg hadde jeg enda ikke blitt noe bedre, så jeg var litt redd for at det hele ville bli avlyst. Jeg mistenkte at jeg hadde blitt overstimulert og en ultralyd bekreftet den mistanken, eggstokkene var ganske store og jeg hadde en del væske i buken som presset litt på lungene og organene rundt. Jeg fikk besked om at hvis jeg satte inn egg og ble gravid ville disse smertene kunne forverre seg, i verste fall kunne jeg risikere å bli innlagt på sykehus. Hvis jeg ikke ville sette inn egget kunne de fryse det ned, men da kunne vi risikere at det ikke overlevde opptiningen.

Jeg var ikke tvil, jeg ville ikke reise hjem uten et egg! Ikke etter alt vi hadde vært gjennom de siste ukene. Jeg er villig til å gå i gjennom mye for å få oppfylt drømmen vår. Så 1 egg ble satt inn i meg og 2 egg var gode nok til å fryse ned.

Nå er vi hjemme igjen og jeg ruger på dette lille egget:

Den hvite streken er kateret som fører inn egget og den lille prikken under pila er egget

Jeg er fortsatt like dårlig så jeg har fått beskjed om å ta det med ro og drikke mye. Om 2 uker skal jeg ta en graviditetstest og jeg håper virkelig ikke at jeg blir sengeliggende så lenge, ellers kommer disse dagene til å snegle seg avgårde!

Egguttak

Det har vært noen nervepirrende og innholdsrike dager siden sist blogginnlegg. Jeg tenkte det var best å dele det opp i 2 innlegg, så først vil jeg fortelle om egguttaket som var på mandag.

Vi møtte opp på sykehuset kl.8 og jeg tok en del smertestillende (morfin) og kvalmedempende medisiner som jeg fikk av sykepleieren. Da det var min tur måtte jeg legge meg i en gynekologstol. Først ble det tatt en innvendig ultralyd og den viste masse egg som hadde blitt enda større siden sist. Ikke rart jeg hadde følt meg så stappa de siste dagene!

Så var det tid for lokalbedøvelse. Med et uhell fikk jeg øye på sprøyta og det skulle jeg aldri ha gjort, den var gigantisk! Nåla var sikkert rundt 30 cm! Det var nokså vondt å sette bedøvelsen, men det vondeste var faktisk ultralydapparatet som ble presset opp mot eggstokkene hele tiden. Det tok litt tid å få ut alle eggene for det var noen som lå litt vanskelig til, men til slutt fikk vi ut 14 egg. Heldigvis hadde jeg mannen min på siden av meg så jeg tviholdt i hånda hans hele tiden. Han ble helt dårlig stakkar, når han så hvor vondt jeg hadde det. Han ble helt svett og svimmel, men han holdt heldigvis ut til jeg var ferdig. Det var rørende å se hvor mye han bekymret seg for meg <3

Etterpå ble jeg trillet ut i en sykehusseng for å slappe av en stund. Jeg begynte å skjelve og fikk kramper øverst i magen, det viste seg at det var en bivirkning av morfintabletten jeg tok før uttaket. Det var veldig ubehagelig, men det roet seg etter en time.

Mens jeg lå der for å komme meg etter uttaket var det tid for å hente ut sædceller fra mannen min. Jeg var veldig spent mens jeg lå der og ventet. Jeg syntes det var rart at det tok så lang tid, for sist var det fort gjort. Jeg spurte en sykepleier om det gikk bra med ham, da svarte hun litt unnvikende at de hadde gjort alt de kunne så vi måtte bare vente og se. Jeg fikk en dårlig følelse med en gang og trodde alt håp var ute. Etter en liten stund kom mannen min bort til meg helt blek og svimmel. Han fikk legge seg i senga på siden av meg og fortalte at han hadde mistet en del blod siden de måtte lete så lenge uten at de fant noe. Vi hadde blitt enige på forhand at dersom de ikke skulle finne noe ville vi gå for donorsæd. Jeg fortalte dette til sykepleieren som passet på oss, da fikk vi beskjed om at det var vanskelig å få til der og da, det måtte ha vært planlagt på forhånd. Så det betydde at alle eggene måtte kastes og vi måtte igjennom hele prosessen på nytt!

Vi var naturligvis ganske nedbrutte etter denne beskjeden. Men da vi skulle til å reise tilbake til hotellet fikk vi beskjed om at en av legene ville snakke med oss. Han fortalte at de nettopp hadde fått inn en donor som lignet litt på mannen min, så hvis vi ville kunne de befrukte eggene mine med denne donoren! Vi takket ja med en gang, snakk om hell i uhell!

Lettet satte vi kursen mot hotellet og vi var nok litt av et syn der vi vagget rundt i sneglefart, vi følte oss mørbanket begge to!

Ovitrelle

Slik ser den ut, eggløsningssprøyta som jeg satte i går kveld. Den var nesten helt lik Gonal-F, bare litt forskjellig måte å stille inn dosen. Heldigvis var den like enkel og smertefri å sette som Gonal-F :)

I dag er det sprøytefri!! :D Snart reiser vi til Haugesund, skal bli godt med en rolig kveld på hotellet før det braker løs i morgen. Jeg er kjempenervøs, men samtidig skal det bli så godt å få det overstått og ikke minst snart få svar på hvor mange egg vi får ut, om eggene blir befruktet, om vi får noen på frys osv osv....

Snart i mål

Endelig! Etter totalt 26 sprøyter har jeg nå satt siste dose med Gonal-F og Orgalutran for denne gang :)

Selv om jeg er skikkelig lei, kvalm, uvel og vond i eggstokkene er jeg samtidig veldig glad og stolt  over at jeg har klart meg så bra. Jeg har overvunnet frykten og presset mine egne grenser mye lenger enn jeg trodde var mulig! Jeg har rett og slett overrasket meg selv litt ;)

Nå gjenstår det bare å sette Ovitrelle (eggløsningssprøyta) i morgen og så er vi klar for egguttak på mandag!